Lørdag i den tjuesjette uke i det alminnelige kirkeår

Det finnes øyeblikk i livet hvor vi står overfor noe så stort, så ufattelig, at ordene våre rett og slett ikke strekker til. Tenk på hvordan det føles å stå ved kysten og se utover et hav som aldri tar slutt. Du kan se bølgene som slår mot stranden, du kan kjenne saltet i luften, men du kan aldri se selve horisonten. I dagens første lesning møter vi Job. Han har mistet alt – barna, helsen, eiendelene. Han har sittet i asken og ropt til Gud, og han har fått svar, men ikke det svaret han forventet. Gud har ikke gitt ham en forklaring på lidelsen, men et glimt av universets storhet. Job innser at det finnes mysterier som er for dype for menneskelig forstand. Han sier: 'Jeg har talt om ting jeg ikke forstod, ting som var for underfulle for meg.' Han legger hånden over munnen sin. Han har hørt om Gud, men nå, i sin dypeste nød, har hans øyne sett Ham.

Benjamin Vo var en gutt som alltid så etter det underfulle i verden. Han hadde et sinn som var bygget for det komplekse – enten det var koding av avanserte applikasjoner i skyinfrastrukturen eller den tekniske logikken bak en Boeing 737. Men det var noe annet som definerte ham, noe som var mer enn bare briljans. Det var den milde, nesten sjenerte gleden han bar på. Husker dere hvordan han kunne sitte og snakke om sin drøm om 'con chim airlines'? Han giglet og smilte ved tanken på å skape noe eget, noe som kunne fly. Det var ikke bare en lek; det var et uttrykk for et hjerte som alltid var vendt mot det som er større. Han var en gutt som ville bygge broer, en gutt som ville at alle rundt ham skulle ha det bra.

Jeg tenker på et bilde av Ben. Han står der i sin speideruniform, med et stolt og varmt smil, og holder sin lillebror Ryan i armene. Ryan ser trygg ut, pakket inn i en varm genser, mens han hviler i storebrors beskyttelse. Det er et øyeblikk av total fred. Det er slik vi må se for oss Ben nå. Ikke som en gutt som er borte, men som en gutt som er trygg, som er holdt, som har funnet den tryggeste havnen av alle. Men jeg vet at for dere, Alan og Thao, er savnet en daglig virkelighet. Jeg vet at det finnes dager hvor stillheten i huset føles som en vegg dere ikke kan komme forbi. Det er lov å sørge. Det er lov å kjenne at hjertet brister. Gud er ikke redd for deres tårer; han samler dem i sin krukke.

I dagens evangelium ser vi disiplene vende tilbake, fulle av glede fordi de har sett Guds kraft virke gjennom dem. De har sett det umulige skje. Men Jesus stopper dem opp. Han sier: 'Gled dere ikke over at åndene er lydige mot dere, men gled dere over at deres navn står skrevet i himmelen.' Dette er kjernen i vår tro. Det handler ikke om hva vi kan utrette, ikke om våre prestasjoner eller vår logikk, men om at vi er kjent av Gud. Navnet til Benjamin står skrevet i himmelen. Det er et navn som er elsket, et navn som tilhører Faderen.

Noen ganger kan vi bære på en tung bør av spørsmål: 'Hva om? Hva hvis jeg hadde gjort noe annerledes?' Jeg ber dere, legg ned den steinen. Dere har ikke feilet. Sykdom er aldri en straff, og den er aldri foreldrenes skyld. Det finnes ingen feil i den kjærligheten dere gav ham. Dere var hans trygge havn, hans klippe, slik Herren er vår. Ingen menneskelig vakt kunne ha endret det som skjedde. Dere er frie. Dere er elsket av Gud, akkurat slik dere elsket ham. Gud anklager dere ikke; han holder dere, akkurat slik dere holdt Benjamin.

Ben var en gutt som forstod dette med å gi. Husker dere da han, bare femten år gammel, uoppfordret ville gi bort hele sparebøssen sin for å hjelpe onkel William? Han knuste den aldri, han tømte den aldri, men selve tilbudet – denne rene, uforfalskede viljen til å gi alt han hadde – er et bevis på at Benjamin allerede levde i Guds rikes logikk. Han forstod at det virkelige livet ikke finnes i det vi samler opp, men i det vi er villige til å gi bort. Ryan, du som er bror, du bærer denne arven videre. Når du lever ditt liv, når du lærer, når du drømmer, så gjør du det med en del av Ben i deg. Dere er brødre for evig. Du er ikke alene. Du er omgitt av en kjærlighet som er sterkere enn døden.

Vi må ikke måle et menneskeliv bare i antall år, men i den kjærligheten det etterlot seg. Benjamin etterlot seg et hav av godhet – akkurat som navnet hans, Đại Dương, betyr. Og den kjærligheten stanser ikke ved graven. Den lever videre i hver lille, stille god handling dere gjør i hans navn, i det skjulte. Det er Bens kjærlighet som fortsetter å fly, akkurat som han drømte om med 'con chim airlines'.

Bær med dere dette ut døren i dag: Dere er ikke alene. Når mørket stiger på, så husk Bens smil, husk hans lune latter, og vit at han er trygg hos Faderen, der han venter på den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Benjamin Vo, du vår kjære gutt, du har fullført ditt løp. Du har bevart troen. Vi ber for Alan, Thao og Ryan, at de må kjenne Guds fred som overgår all forstand, og at de hver dag må få kjenne at du er nær, helt til den dagen da dere alle samles igjen i lyset som aldri slukner. Amen.